Møllerens Irene

Den ene kom om høsten
Løvet gule på hver gren
Den andre kom om vint'ren
Luntet traskende i sne
Skjønt begge hadde avtjent
Samme året i armèen
Så ble de bitre fiender
Om møllerens Irèn

Men pikehjertene nei
De skal man slett ikke tro
De banker stundom for èn
Men like ofte for to
Og sier en pike ja til èn kavalèr
Går hennes tanker nok ofte til fler

For å få slutt på striden
Så sa mølleren til dem
Den som gir tusen daler
Får min datter og mitt hjem
Og frierne de dro i verden
Ut på raske ben
I håpet om å tjene nok
Til møllerens Irèn

Men pikehjertene nei
De skal man slett ikke tro
De banker stundom for èn
Men like ofte for to
Og sier en pike ja til èn kavalèr
Går hennes tanker nok ofte til fler

Da fire år var gått
Så man en dag et und'lig syn
Da kom de begge traskende
Fra hver sin kant mot by'n
Og begge halte opp av lommen
Tusen daler men
En rik mann hadde jo forlengst
Fått møllerens Irèn

For pikehjerter er ingenting
Å feste seg ved
De banker stundom
For èn og to
Men også for tre
Og friernes ord på sitt
Lar ingen seg by
Nå er de trofaste venner
På ny