Seidgaldr

I hjertet av barlindå
Seidkona sover dypt
En eldgamle sorg hjemsøker
Hennes mørkeste drømmer
Barken tegnes på huden hennes
Hun blir en med liv og død
Hennes hår blir til greiner
Blåst i vinden og hagelstorm
Og fra hennes lukkede øyner
Gråter hun gyldne tårer
Sevjen dryper langs stammen
Fra hennes sårede sjel

Fra de omgivende skygger
Kommer hennes vardlokkur
De favner barlindå
Bringer lys i mørket
Trommer henne inn i reise
Til skjebnen's brønn ved de gamle røtter

Hun spinner de mørke skyer
Klarner opp den nordiske himmel
Åpner veien til stjerner
Gjenopplever solhjul's ilden
Våkner hennes kraft til liv